DET VAR EI NOEN BLOMST

 av Aage Samuelsen Oslo 1953

Det var ei noen blomst som ble lagt på den vei,
som Guds sønn måtte vandre engang.
Da han bar på sitt kors opp til Golgata høy,
ingen fulgte ham der med sin sang.
Når de spottet og slo, og de hånet og lo
var han like tålmodig og from.
Taus og stille han står, ja han var som et får
da av folket han mottok sin dom.

Ingen krone han bar, av det edleste gull, 
da for Pontius Pilatus han stod.
Nei, en krans blott det var, som av torner var full,
så hans kinner ble vetet med blod.
Av sin Fader forlatt, og av folket forhatt,
helt alene han kjempet og stred.
Midt i lidelsen stor intet trøstende ord, 
men kun helvedes kvaler han led.

Når de naglene slo i hans hender og ben,
kunne dette vel være Guds sønn?
Blodet rant fra hans sår, men så hellig og ren,
til sin Fader han sendte en bønn.
Ikke bønn med et hat, men; min Far dem forlat,
for de vet ikke selv hva de gjør.
Og når eddik ble rakt, da er allting fullbrakt:
Som en røver på korset han dør.

Han til dødsriket fór, for å løse dem ut,
som var døde i troen på Ham.
Satans velde var stort, men han seiret til slutt,
ingen død kunne holde Guds Lam.
Seierskransen han bar, som den konge han var,
Når fra graven han oppstod igjen.
Dødens nøkler han har, når han hjem til sin far,
triumferende svinget seg hen.

Men han kommer igjen for å hente sin brud,
fra den kommende trengsel så stor.
O, vær rede min venn, meget snart kommer bud:
Vi i skyen skal løftes fra jord.
Vi skal prise ham der, som vi ei kunne her,
når vi frelste i himmelen skal stå.
I rettferdighets drakt skal vi skue hans prakt, 
Og av nåde vi kronen skal få.